Vogndugnad

I kveld har jeg pusset og skurt og vasket og gnidd på denne vogna for å få all vintermøkka. Et øyeblikk lurte Gubben på om vi trengte frisør til den, for så mye hår som samler seg opp rundt de små hjulene har jeg aldri sett. *yækk* Da den var tilnærmet ren fant vi frem sportsvogndelen. Lillebror har passert åtte måneder nå, og finner seg kun i å ligge i bagen i korte perioder. Så dagene vi bruker vogna hele dagen er pyton nå.

Og nå kommer vi til poenget mitt - poenget mitt er ikke at vogna er så fin og flott at jeg må vie et helt blogginnlegg til den. Poenget er at nå har jeg ikke liten baby lenger. Lillebror begynner å bli stor gutt. Jeg var ute med noen venninner på fredag, og en av dem hadde med sin nyfødte (eller - han er vel en måned nå) gutt. For å bruke en klisjé, så virker det bare som i går at Lillebror var så liten. Da han bare lå på brystet vårt og sov, bare lå på fanget og tittet, bare gryntet, og bare var en liten bylt rett og slett.

Nå er han en stor gutt. Han krabbeåler seg rundt, han har reist seg opp et par ganger, han kommer seg inn i, over og under de mest utenkelige steder. Han spiser fire måltider om dagen med grøt, brødskive og middag. Hvilket også bringer meg på neste tanke. Han er åtte måneder. Det betyr snart enden på min permisjon, som virket så endeløs da jeg startet den. Jeg skulle jo tross alt være hjemme nesten ett år. Jeg har to måneder igjen, og med den farten denne permisjonen har hatt så vet jeg at det kommer til å virke som null tid før jeg er tilbake i jobb. Jeg har virkelig ikke lyst til å dra tilbake i jobb, men jeg håper at jeg i det minste er bittelitt klar når jeg faktisk skal starte.

Enn så lenge står nå vogna der i gangen og venter på at en liten stor gutt skal ta i bruk sportsvogndelen for første gang.