Fredag og helg!

Denne uken har vært fullpakket av gjøremål, og i tillegg har bilen streika. Jeg har dratt frem og tilbake Oslo-Moss strekningen som et pisket skinn, med det resultatet at jeg måtte dra til et annet verksted med bilen enn det vi var på først. Ja ja, uka er over og bilen er i orden.

Jeg har hatt min andre gode treningsuke. Jeg hadde planer om å blogge etter hver trening, men det ender med at jeg kommer hjem, slenger meg i sofaen med noe mat og sovner omtrent på stedet. Forrige uke trente jeg tre ganger - spinning to økter og styrke en økt, og denne uken tar jeg også sikte på tre. Jeg har spunnet en økt, og i går var jeg på total&styrke. Planen er spinning i morgen tidlig også. Det beste er at jeg har fortsatt treningsgnisten i meg.

I kveld kommer Mannens bror og hans kone. Det blir utrolig koselig. Vi skal ha nachos og potato skins, og prøve Lips, som Mannen og jeg fikk til jul. Det skal bli så godt med helg. Selv om det blir mye farting, så er det så utrolig godt å være sammen hele familien.

Nå skal jeg slenge meg rundt og rydde så det blir pent her til i kveld, og så skal jeg handle. Lillebror sover så det er en veldig god anledning å få unna litt på. Og så skal jeg se om jeg finner noen fine tulipaner. Ingenting er som friske blomster på bordet. *sveve*

Noen som har noen spennende planer i helgen?

Dag 1

I dag har jeg startet en nytt og bedre liv. Etter to dager inne med syk Lillebror trengte jeg en tur ut, og fant veien til treningssenteret hvor jeg slang meg med på en spinningtime. Jeg var helt ødelagt etter oppvarmingen. Men jeg klarte nå å holde meg i bevegelse hele timen. Yay.

Lykken er

å høre sin seks måneder gamle sønn ligge i senga på rommet og rope "Mamama" for første gang.

Bildet er fra tidligere i vinter. Nå er han syk, stakkars lille skatt. Igjen. Har feber på tredje kvelden nå. I natt krøp temperaturen hans på 40-tallet, så han har virkelig vært utilpass med lite søvn både i natt og i dag. Lite søvn og lite spising. Jeg har ikke gitt ham noe febernedsettende i dag, for feberen har ikke vært så veldig høy, og da er det bedre at han får "ri den ut". Men da den krøp opp mot 39,5 igjen var det bare å finne frem medisinen igjen. Da ble han litt i slaget igjen, gitt, og lå til og med på teppet sitt og lekte alene en god stund.

Da han våknet etter luren sin tidligere tok jeg ham ikke opp med en gang. Han lå og pludret i senga og begynte å småklage, da han plutselig ropte "Mamama!". ♥ Da kan dere tro mamma kom løpende med en gang! *rørt*

Oh happy day

Jeg troppet opp på trafikkstasjonen klokken åtte i dag tidlig, nervøs som aldri før. Jeg har gått med sommerfugler i magen konstant i tre dager, og det siste døgnet begynte de å oppføre seg mer som elefanter enn sommerfugler. Jeg var egentlig mest nervøs for sikkerhetssjekken av bilen - hva ville de spørre meg om?

Kjørelæreren min og jeg sto klare utenfor bilen og ventet på sensor. Han kom, presenterte seg, og han og kjørelæreren begynte å småprate litt siden det viste seg at de kjente hverandre.

Etter å ha sjekket legitimasjon og kvittering for at jeg hadde betalt, spurte han om ikke jeg kunne sjekke at alle lysene funket ordentlig. Lysene! Jeg som hadde sittet og panikkrepetert hvordan man sjekker hjulene og bremsene og hva alle varsellampene betydde. Ja ja, det var bare å skru på tenningen og sjekke at kjørelysene funket foran og bak, jeg skrudde på fjernlyset (det var mørkt ute), varsellyset for å sjekke at blinklysene funket på begge sider, og fikk sensor til å tråkke på bremsen så jeg kunne sjekke bremselysene. Da jeg spurte om vi skulle sjekke ryggelysene var sensor allerede fornøyd og ville at vi skulle gå inn i bilen.

Vi startet å kjøre, og jeg slapp heldigvis å kjøre nedi sentrum. Det gjør meg ingenting å kjøre der vanligvis, men nå var jeg så nervøs at det skulle lite til for å vippe meg av pinnen. For første gang i mitt liv var jeg faktisk takknemlig for rushtrafikk. Ruta jeg kjørte var veldig grei, og jeg var ganske så fornøyd med innsatsen, faktisk.

Da vi kom tilbake til trafikkstasjonen spurte sensor hvordan det gikk. Det er alltids ting man kan forbedre, så jeg påpekte det jeg var misfornøyd med. Sensor hadde sett det samme som meg, og begynte å skulle forklare prinsippet med det ene og det andre. Inni meg bare skrek det "Bli ferdig med jattinga og fortell meg om det er bestått eller ikke!". Til slutt sa han at kjøringen min var så sikker og moden at det ikke var noe problem i det hele tatt. Jeg trodde jeg skulle sprekke av glede, og kastet meg omtrent rundt halsen på kjørelæreren min etterpå. *fnis*

I sensurarket jeg fikk står det at "Prøven er bestått på grunn av sikker kjøring". Jeg er endelig ferdig. Jeg har lappen!!!!!!!!

Nå begynner det.

♡♥♡♥♡♥♡♥♡♥♡♥♡♥♡♥♡♥♡♥♡♥♡♥

Den vesle, varme ungen min

Gjør rare lyder med tungen sin
Han lager merkelige ord
Til glede for sin stolte mor
Min egen lille deilighet
Jeg har slik gunstig leilighet
Til gransking av den hvite rand
Av underkjevens første tann
En bitteliten snehvit spiss
Av verdens minste tannebiss

♡♥♡♥♡♥♡♥♡♥♡♥♡♥♡♥♡♥♡♥♡♥♡♥

Kul på jenta!

Det er ikke så enkelt å være storesøster. Det er ikke så enkelt å ha en Lillebror som kravler rundt bena på en. Det er ikke så enkelt når nevnte Lillebror ikke bare ligger på gulvet, men faktisk klarer å komme seg rundt. Så når man står og leker med Snømannbamsen på stua og man tror at Lillebror er et sted, så har han flyttet seg til å ligge midt mellom beina på en så man snubler og deiser rett inn i hjørnet på stuebordet og får blåveis. Nei, det er jammen ikke greit å være storesøster.

Three's company

Da jeg vokste opp hadde jeg to venninner jeg hang med støtt. Vi bodde litt unna hverandre, men var mye sammen i helgene og i feriene. Vi var akkurat like gamle, og selv om vi var tre vidt forskjellige jenter så fant vi tonen godt. Vi lekte med Barbie, vi hadde dilla på Helene og gutta, vi fniste og snakket om gutter. Hun ene, Mo, hadde amerikanske foreldre, og flyttet hit til Norge med dem som toåring eller noe sånt. Det året vi fylte 15 flyttet de tilbake til USA, og trekløveret vårt ble adskilt.

Lone (det tredje kløveret) og jeg har holdt sammen siden, men ingen av oss har sett Mo siden hun flyttet. En dag i høst fikk jeg en beskjed fra henne på Facebook hvor hun skrev at hun og mannen skulle på juleferie til Norge, og lurte på om vi ville treffes! For nøyaktig en uke siden ringte hun og mannen hennes på døren vår og ble her i fire dager. Det var akkurat som gamle dager! Skravla gikk omtrent uavbrutt i de fire dagene. Snakket om folk vi kjente, hva som hadde skjedd i løpet av de 11 årene, hvordan det gikk med familiene våre, hvordan vi traff mennene våre, og mimret om gamle dager. Det var virkelig fantastisk. Det var akkurat som om de siste 11 årene ikke hadde hendt, som om vi satt der som fjortiser og fniste om gutter igjen.

Dessverre ble Lone og familien syk (se Nyttårsaften), så hun fikk ikke vært her sammen med oss. Men vi var i kirken sammen alle tre på søndag, hvor vi fikk være sammen igjen for første gang på nesten tolv år.

Juletrefest

Vi prøvde flere ganger å fortelle Jentungen at jula er over. Vi tok ned juletreet, julepynten ble borte, og rødnisselua er lagt bort. En dag på vei hjem fra barnehagen proklamerte hun at "Vi må bare vente bittelitt, så kommer jula igjen, og jeg kan ha på rødnisselua mi. Da blir jeg kjempe, kjempeglad!" Julenissen tok smokken hennes på julaften, så julenissen var vi liksom også ferdig med.

Ikke tenkte mor på at det skulle være juletrefest i kirken på søndag. Med både juletre og nisseluer, og ikke minst julenisse. Heldigvis tok Jentungen det med fatning, og skjønte at dette var liksom julens avslutning, selv om den kom en uke etter at jula forsvant i heimen. Hun spurte ikke Nissen om hun kunne få tilbake smokken, og hun både takket pent for godteposen og ga Nissen ha det-kos når han skulle dra. Jeg var ikke bare litt stolt heller. Bilde ville hun også ta, men å sitte på fanget til Nissen, der gikk grensen.

Nyttårsaften

Nyttårsaften skulle tilbringes hos Martin og Lone sammen med Liv og Richard. Vel, hos Martin og Lone hadde de fått omgangssyke i julegave. Siden vi ikke var særlig lystne på å få del i den gaven inviterte vi Liv og Richard hjem til oss i stedet. Jeg hadde hørt masse skryt av Nigellas juleskinke i cola , så vi bestemte oss for å benytte anledningen til å teste den ut. Tilbehør besto av kokte gulrøtter, rosenkål frest i stekepanne sammen med bacon, og hjemmelaget potetmos. *sikle* Siden Liv er den kreative fikk hun i oppdrag å pynte bordet, og det ble så lekkert! Selvfølgelig glemte vi å ta bilder av det før vi spiste.

Ungene ble lagt, og kvelden ble tilbrakt med å spille spill. Det var fantastisk hyggelig! Litt før tolv gikk gutta ut for å sende opp fyrverkeri. Jentungen hadde selvfølgelig feber denne dagen, så vi ble inne med henne og de andre ungene. Hun våknet når fyrverkeriet begynte å ta litt av, men hun ble heldigvis ikke redd. "Det er glitter på himmelen, mamma. Rooooosa glitter!"

Da gutta kom hjem gikk vi jentene ut for å tenne stjerneskudd. Det skal ikke så mye til for å glede oss. :P

Julaften

Julaften var en fantastisk kveld. Vi var omtrent hele familien samlet, alle utenom Pingvin. Men vi fikk ordnet det også på et vis. Jeg skal skrive mer om det senere. Ungene var friske begge to, alt var som det skulle være. Middagen var fantastisk, julebrusen var på plass, vi ankom mamma og pappas stue akkurat i det Sølvguttene sang "Julemotett", Storebror (min Storebror, altså) fikk mandelen i riskremen og Nissen kom innom.

Lillebror hadde ikke tenkt å sove i det hele tatt på julaften. Heldigvis har vi stor familie, og alle ville holde babyen. ☺ Da vi hadde spist både middag og riskrem og virret litt rundt, fant jeg frem laptopen og fikk logget på en av naboene sitt nett. *rødme* Pingvin fikk webkamera i førjulsgave, så hun har lastet ned Skype så vi får snakket med hverandre. Så jeg ringte henne på Skype mens hun snakket med mamma i telefonen, og vips, så fikk hun ta del i en del av feiringen. Jeg satte dataen på stuebordet så alle fikk hilse på henne, og hun og jentene fikk se når Nissen kom, fikk se hele pakkeutdelingssirkuset og alt. Jeg synes det var kveldens høydepunkt.

Bilder ble det lite av, for vi hadde nok med å ta oss av hver vår unge. Her er to vi fikk tatt i løpet av hele kvelden. *himle*

Jentungen i ny bunad i trappa hos Mormor og Morfar.

Storebror aka Mandelfinneren™, Størstebror, Størstebrors kone og Oldemor (også kalt Annemor av Jentungen) har ikke rukket å forlate middagsbordet enda.

Siden vi var så mange (20 stykker med store og små) hadde vi tatt en del av pakkeåpningen på morgenen hver for oss, for at vi ikke skulle holde på til nyttår. Det ble akkurat passe. Etter pakkeåpning var det julekaker og kos, helt til vi bestemte oss for å ta kvelden. Meningen var jo å sove hos mamma og pappa til 2. juledag, men siden Jentungen hadde vært syk bestemte vi oss for å sove hjemme (noe som var veldig greit, siden Lillebror våknet med feber dagen etter).

Godt nyttår!

*Kremt* Ja, det er kanskje på tide med årets første innlegg og nyttårsønsker og sånt nå som vi snart er i midten av januar. *flau* Dessverre, var vi ikke unntatt sykdom i julen heller, så tiden til internett og blogging har det vært dårlig med. Dessuten har det vært lite av å ta bilder av her vi har ligget nede for telling en etter en. :P Heldigvis var vi friske på De To Store Kveldene™, men da var vi for opptatt med unger til å kunne ta bilder. Jeg håper å etter hvert få lagt over noen fra brodern og noen fra en kompis vi feiret nyttår med. Nå skal jeg prøve å oppdatere her fortløpende.