Overnatting og appelsinmuffins

Siden jeg flyttet hjemmefra har jeg hatt tradisjon med at nevøene mine har kommet på overnatting med jevne mellomrom. Først to, så tre og så fire. Etter hvert begynte niesene med overnatting også, når de hadde lyst. Nå i påsken var det duket for ny overnatting med fire nevøer. De var her fra Langfredag til Påskeaften. Siden Eldstenevø snart fyller 18, har jeg liksom innfunnet meg med at det kanskje ikke er så kult å overnatte hos tante lenger. Så selv om vi hadde invitert fire nevøer, trodde vi kanskje at bare tre ville komme. Gleden var dermed veldig stor på Langfredag da vi kunne ønske alle fire velkommen hjem til oss!

I følge tradisjonene er det da X-boxspilling til langt på natt før guttene runder av kvelden med film før de sovner i stua. På morgenen har vi alltid laget Nigellas appelsinmuffins til frokost. Det startet med at jeg fikk "Nigellas fristelser" i julegave på en jobb jeg hadde for mange år siden, og da prøvde jeg appelsinmuffinsene en gang gutta var hos oss. Det var så stor suksess at de har spurt om å få det til frokost hos oss hver gang siden. Og denne gangen var intet unntak - 17-åringens første spørsmål (etter å ha spurt om vi hadde noe mat *fnis*) var om vi hadde appelsiner. Så da ble det appelsinmuffins til frokost. Og her kommer oppskriften. :)

Du trenger:
75 g (usaltet) smør (Minamors anm. Jeg bruker vanlig meierismør. Margarin funker sikkert det og.)
250 g hvetemel
2 ts bakepulver
(25 g malte mandler (Minamors anm. Jeg sløyfer alltid dette.)
1/2 ts natron
75 g sukker
Revet skall av 1 appelsin
1 dl nypresset appelsinjuice (Minamors anm. 1 stor appelsin kan inneholde akkurat eller litt under 1 dl. Man kan ta en appelsin til og presse nok, bruke appelsinjuice på kartong eller ta litt mer melk så det blir nok væske)
1 dl helmelk
1 egg

Sett ovnen på 200 grader. Smelt smøret og sett det til side.

Bland mel, bakepulver, (malte mandler,) natron, sukker og revet appelsinskall i en stor bolle.

Mål opp appelsinjuice og melk i en mugge og pisk inn egget og det avkjølte, smeltede smøret.

Hell de våte ingrediensene i de tørre og rør det gradvis sammen med en gaffel. Røren blir full av klumper, men det er sånn den skal være. Det skal bare såvidt være blandet. Røren må ikke jobbes for mye med.

Fyll røre i muffinsformer (gjerne i et muffinsbrett) og stek dem midt i ovnen i 20 minutter.

Avkjøles litt på rist før de serveres og spises lunkne. Veldig godt med smør og jordbærsyltetøy! Denne oppskriften gir ca. 12 muffins. På lørdag doblet jeg denne oppskriften, og det mettet Mannen, meg, begge ungene og fire sultne nevøer.

Ettermiddagssnacks

Når været er knallfint, som i dag, og ungene har vært i barnehagen, er de ikke interessert i å komme hjem og spise middag. Helst vil de være ute hele dagen. I dag var jeg hjemme litt tidligere enn Mannen og ungene, så når de var på vei hjem fikset jeg skåler med sukkererter og druer og smurte et knekkebrød til dem hver. Det spiste de kjapt. På sånne dager blir det ofte kveldsmat til middag, og middag til kveldsmat. Og så fikk vi i dem litt frukt og grønnsaker i dag og. ;)

Årets første

Det er aldri noe som er et så sikkert vårtegn som når den første hestehoven blir plukket av Jentungen. Hun elsker blomster, og finner dem så snart de finner det for godt å stikke hodet opp av jorda. Jeg elsker hestehov. Da er det vår. Det er helt utrolig, for jeg var helt sikker på at snøen bare kom til å bli liggende til neste vinter. Men på to uker har det smeltet bort med rekordfart. Det er skikkelig vårvær. Maurene har begynt å dukke opp på kjøkkenbenken igjen, alle vinterklærne er pakket ned og vårklærne er funnet frem. Jeg elsker denne tiden på året - når man ser vinteren forsvinner mer og mer for hver dag, og man vet at man har maaaaaange lyse, varme, milde, late dager. Nyt denne tiden fremover, den blir borte så altfor fort.

Lysere tider

Sånn så det ut da jeg gikk hjemmefra klokken åtte i dag. Solen har snudd, vi går mot vår og lysere tider. Det er ikke feil. Velkommen tilbake kjære sol!

Nytt bloggtørke

Jeg fikk en kommentar fra Kathrine på forrige innlegg om det var bloggtørke. Jeg har faktisk helt glemt bloggen. Med jobb, hobbyer, barn, deres fritidsaktiviteter, reise, sykdom, i tillegg til å prøve å holde det sosiale livet intakt blir bloggen ikke helt prioritert. Men jeg skal prøve å oppdatere litt og bli flinkere til å holde liv her. Det er mye som skjer hver dag, og det er jo egentlig lurest å skrive ned, så jeg kan huske til en annen gang. Tyrkiaturbilder er allerede lagt over på ekstern harddisk, men jeg kan si at turen var helt fantastisk. Det skal definitivt gjentas, og jeg skjønner hvorfor folk elsker Tyrkia.

Jentungen har blitt fem år. Hun har fått en løs tann. De sier at når man får løse tenner, så er man skoleklar. Hun var ikke fem en gang da tanna ble løs. Hun har begynt å skjønne ironi, og kommer med utsagn som "Så fin for meg, da" når Marioen hennes dør på DS'en, og "Takk for at du gjorde det" når Lillebror ødelegger for henne når hun leker. Hun går på svømmekurs, og hadde lagt ut på en egen liten svømmetur på forrige kurset uten av instruktøren var klar over det. Mannen satt og spilte på telefonen sin da han plutselig hørte et svært gisp og så at Jentungen slett ikke sto på plattformen hvor hun kan stå, men virret rundt på dypet.

Lillebror er og blir familiens sjef. Han er nå 2,5, skravler som en foss og erklærer høyt og tydelig at "Jeg bestemmer!" Han vil helst gjøre og si akkurat som storesøsteren sin. Han forguder henne. Hun synes det er stas med en lillebror som er så hengiven og tydelig ser opp til henne, men det blir litt slitsomt innimellom. Naturlig nok. Han må ha action hele dagen. Der hun kan være hjemme en hel dag uten planer og helst ikke gå ut i det hele tatt, må han ha et program helst med utegåing hele dagen. Hun er lik mor, han er lik far. Han er en skikkelig kosegutt, og deler ut susser og koser i øst og vest til dem som vil ha. Han ligger gjerne og roper etter suss og kos fem-seks ganger etter at vi har sagt god natt og gått ut av rommet.

Mannen holder på med siste innspurt på doktorgraden, og jeg er travelt opptatt med en ny 5. klasse.

Hva skjer med tiden???

Og der skriver vi 9. mai, nøyaktig en måned siden forrige post. Hva skjer med tiden? Jeg satt og tenkte her en dag at nå er det et par uker siden Londonturen, så jeg bør kanskje skrive om den snart. Vel, det er faktisk en måned siden. Og jeg aner ikke hva jeg har drevet med i mellomtiden. Dette er skummelt. Før vi vet ordet av det er sommerferien snart over, og jeg sitter her med et førskolebarn!

Jeg var på foreldremøte på jobb er en dag, og snakket med en av mødrene som jobber på skolen vi tilhører. Vi sto og slarvet litt om hvor fort tiden går osv, og så sa hun at før du vet ordet av det så har du unger på ungdomsskolen. Jeg svarte at jeg vet akkurat hvordan det er, neste år har jeg en førsteklassing. Ja, det visste hun, for de har allerede begynt å ta inn listene for neste skoleårs førsteklassinger og der var det et kjent etternavn. Hjelp! Et år går virkelig fort. Vel, jeg skal prøve å catche opp litt i kveld. Så får vi se hvor lenge det blir til neste gang nå. ;)

Snø, snø og atter snø

Borettslaget vårt er på tampen for rehabilitering. De har allerede begynt med garasjebygningen vår. Vi bor i blokker, og har bodene foran mellom blokkene på tunet. Disse er absolutt ikke bygget i forhold til dagens brannforskrifter, all den tid blokkene ble bygget på 70-tallet. Bodene foran blokkene skal rives, og de skal bygge nye boder oppå garasjebygget vårt. De har allerede begynt så smått, og for å kunne gjøre noe som helst på garasjetaket måtte de først få vekk all snøen. Det fine med det var at all snøen ble frest ned på gangveien vår fra blokken til garasjen. De første dagene måtte vi gå rundt andre veien, men for en uke siden åpnet de veien opp igjen. Eller vi kan ikke akkurat kalle det vei lenger. Snøkanten er så høy at den ruver godt over to meter, tror jeg. Så vi har fått får egen isbrepassasje her.

Jentungen poserer for meg i passasjen.

Bakekosedag

I går var første dagen vi tok med ungene ut på en uke. Det var godt! Før vi gikk ut satte vi bolledeig. For en gangs skyld brukte jeg vanlig gjær. Jeg pleier alltid å få til gjærdeiger bedre med tørrgjær, men tenkte at jeg skulle prøve med vanlig gjær denne gangen.


Vi satte bolledeigen, og gikk for å kle på oss. Ingen av oss hadde, som sagt, vært noe særlig ute på en ute. Det eneste var den lille lufteturen min på fredag, så alle var mer enn klare for å gå en tur. Det tok en stund å få alle påkledt, men vi kom oss omsider ut.


Turen var ikke lang, den gikk ned på nærbutikken for å kjøpe litt mat og lørdagsgodt, og så hjem igjen. Jeg tok ikke med vognen til Lillebror, men tok med Jentungens akebrett. Men begge gikk både frem og tilbake. For Jentungen og meg er det kanskje ikke en så stor bragd, men jeg var ganske imponert over Lillebror som gikk både frem og tilbake. *stolt* Og han elsket det! Jeg spurte ham flere ganger om han ville sitte i akebrettet (som han vanligvis digger), men det var ikke snakk om. Mens vi var ute lot jeg bolledeigen stå til heving, og jammen hevet den ikke kjapt! Den så sånn ut da vi kom hjem igjen. *fnis*


Ungene satte seg for å se på Dora og spise lørdagsgodtet sitt, og jeg satte i gang med bolletrilling. Det var helt stille på stua, og da jeg gikk inn for å sjekke hvordan det gikk med dem satt de sånn med hver sin godteskål på fanget. ♥


Dette var veldig godt. Vi hadde hatt en morgen/formiddag full av småkjekling, brøling, gråt og tenners gnidsel. De kunne ikke la hverandre være i fred, og kunne ikke la den andre ha lekene sine i fred. Det var ganske tydelig at tålmodigheten på å gå inne i leiligheten begynte å ta slutt for dem. Og det var så utrolig mye bedre etter turen vår, selv om den var bare bitteliten.

Koseonsdag

Onsdager er egentlig turnedag i Minamorheimen. Jentungen begynte på turning i august, og siden Mannen er borte hver onsdag må jeg også ha med Lillebror når jeg skal følge Jentungen. Dermed blir onsdagene en ganske så hektisk dag. Både Mannen og jeg jobber "lenge" (altså, såpass lenge at vi ikke rekker hjem noe særlig før fem), og rekker såvidt hjemom for å hive i ungene litt mat og skifte på turntøy på Jentungen.

Forrige onsdag skulle jeg hente og Mannen lage mat. Allerede da jeg kom i barnehagen så jeg "Prinsesse Vil-Ikke"-tendensene og gruet for en stressfull ettermiddag/kveld. Vi kom oss omsider hjem, men det var en veldig sliten jente og en veldig sliten mamma som skulle prøve å finne ut ting sammen. Det endte med gråt og tenners gnidsel, og når jeg gikk inn på rommet hennes for å trøste henne hadde hun lagt seg under dyna i senga. Jeg spurte henne om hun heller ville bli hjemme og slappe av i stedet for å dra på turning, og hun nikket og sa at "Jeg tror jeg må sove litt jeg, mamma." *smiler*


Da ble det duket for litt midtukekos i stedet. Jeg hadde en pakke med prinsessemuffins liggende som vi ikke hadde brukt til bursdagen hennes, som jeg fant frem mens hun fikk se film.

For å gjøre lykken komplett lagde vi litt kakao også.

Ordentlige prinsessemuffins, dog med litt tynn glasur...

Lillebror liker kakao veldig godt...

...og vet å bli kjempefornærmet når det ikke er mer igjen.

Det ble til slutt en veldig koselig dag, og det er godt å ha sånne hjemmekosedager innimellom.

Kveldsro

"Om kvelden når det mørkner og alle går til ro
da steller jeg for stall og for låve."

Nå ja, ikke mye stall og låve her i heimen, men det er ingenting som er som den roen man får når alle barn er i seng og det er helt stille i huset. Særlig når minstemann er småpjusk og eldstemann er sliten etter den store dagen i går.

I kveld er det ny te fra Stockfleth's - Rooibushte, Tropical Punch. Jeg har allerede en favoritt, den med appelsin og kanel. Den var så god at jeg kjøpte like godt dobbelt opp - en til hjemme og en til jobb. Nå tenkte jeg å prøve noe nytt, og valgte en med da smak av tropisk frukt. Jeg er utrolig spent.

I tillegg har jeg funnet en Lindt Creation fra jeg var på Harrytur sist. Dette er en 70% sjokolade, med sjokolademousse inni og fyll av kirsebær og chili. Oh my gosh! Jeg trodde jeg skulle dø da jeg smakte denne. Det høres fryktelig rart ut, men om man liker mørk sjokolade så er denne et absolutt must! Så nå blir det te, sjokolade og Grey's på meg frem til leggetid. Ha en flott søndagskveld. Håper alle får ladet batteriene skikkelig de få timene det er igjen av helgen.

Høsttravle tider

Vi skriver september, og jeg har allerede hatt årets første foreldremøte. Jeg kjenner det veldig på kroppen at det er slitsomt å være tilbake på jobb. Denne uken kan jeg telle på en finger hvor mange ganger jeg har gått før halv seks. Det er slitsomt å være borte fra barna, det er slitsomt å være borte hjemmefra, det er slitsomt å ikke kunne være like sosial som før, eller at innkjøp og ærender på planlegges møysommelig og mest sannsynligvis gjøres på lørdagene. Og enda jeg har 80% stilling!

Jeg har til og med helt glemt å skrive om Lillebrors barnehagestart. Han er i Jentungens barnehage, på en annen avdeling. Han begynte samme dag som skolestart, og allerede rukket å være hjemme med sykdom. Han fikk feber, og i disse svineinfluensahysteritidene var det bare å belage seg på en uke hjemme. Selv om vi visste at han ikke hadde svineinfluensa - hele familien hadde gått og vært småforkjølet i flere dager i forkant. Uansett, han har ikke grått en eneste gang når vi har gått fra ham. Han spiser som en hest, mer enn han spiser hjemme, han sover bra og han leker godt. Han utforsker og prøver ut. Men han er fortsatt absolutt ikke interessert i å prøve å gå. Pedleder sa her om dagen at han er en skikkelig barnehageunge - utrolig tilpasningsdyktig. Han virker som om han ikke har gjort noe annet enn å gå i barnehage hele sitt liv. *fnis* Jeg teller allerede ned til høstferie og leirskole. Deretter kommer det noen laaaange novemberuker. Jeg savner virkelig permisjonslivet, og har atter en gang skjønt at jeg ikke er laget for å være karrierekvinne mens jeg har små barn.

Gigagøy

På onsdag var vi på Gigagøy med Kathrine og jentene. Jeg likte det bedre enn Hoppeloppeland, tror jeg. Det som var mest positivt var at man betaler ikke for barn under to år, og hvis man går en hverdag utenom ferien så betaler man ikke for den voksne heller. Det som trekker voldsomt ned er at man ikke får spise medbrakt mat eller drikke der. Alt må kjøpes. Det er så klart der de tjener inn pengene sine. Men oversiktsmessig, støymessig og renslighetsmessig liker jeg det mye bedre enn Hoppeloppeland.

Vi kom dit litt før de andre, men Jentungen greide å sjarmere en høflig gutt på 11-12 år, som tok seg av henne. Han hjalp henne på syklene og tilpasset setet som var for langt unna pedalene, flyttet sykler som sto i veien for henne, viste henne rundt og kom og sa ifra til meg når de gikk andre steder.

En fantastisk dag igjen, og jentene lekte supert sammen. Det er jammen godt å ha noen lekekamerater i bakhånd når alle andre er på ferie.

Bestevenner

Vaffelkos, som Kathrine hadde stelt i stand.

Gårsdagen bega vi oss ut på et etterlengtet besøk til Kathrine, E og M, som vi var på Hoppeloppeland sammen med. Da vi gikk fra Hoppeloppeland sist, avtalte vi at Jentungen, Lillebror og jeg skulle få besøke dem i huset deres. Jentene (ihvertfall Jentungen) var fra seg av glede, og har nesten ikke snakket om annet enn E disse nesten to ukene. Da jeg fortalte henne på morgenen i går at vi endelig skulle få besøke dem, utbrøt hun at "E er bestevennen min!".

Det er godt å ha noen morsomme innendørsaktiviteter sammen gode venner når været ikke er helt optimalt ute.

Det var regn og møkkavær i går, så det er godt de hadde et stort hus hvor alle fire barna kunne boltre seg litt. Når loppene i blodet på de store ville ut etter å ha spist vafler, lekt med plastelina og sett på litt Dora, var løpekonkurranse greia.

M har skjønt hvordan man går med gåvogna, og dyttet Lillebror, som ikke helt har skjønt hva beina hans skal brukes til.

Igjen var det en utrolig herlig ettermiddag fylt med lek og moro både for Jentungen og Lillebror. Selv om jentene hadde noen små feider her og der, så gikk det fort over. Det tok ikke lange stunden før de var perlevenner igjen. Det skulle vel egentlig bare mangle at ikke det blir noen uoverenskomster når to jenter med like sterk vilje skal prøve å kompromissere ønskene sine litt. *fnis* Men disse to klarer det utmerket.

Lillebror viser stolt frem vaffelen han også fikk.

Tusen takk for en flott dag! Vi gleder oss masse til Gigagøy i morgen!

Barnlige gleder

Det er allerede opplest og vedtatt at Jentungen elsker å være på telttur. I dag var Mannen og jeg og drømte oss litt bort på Ikea, og fikk øye på et lite leketelt i barneavdelingen. Det var helt ok, men vi likte ikke at det ikke gikk an å lukke åpningen på den. Så kom jeg på at Søstern kjøpte en pakke med ryggsekk, telt og sovepose hos Kid. Helt greit, ikke noe sove-ute-telt, men kanskje noe man kan ha på verandaen, og ihvertfall inne på rommet. Vi kjørte bort på Kid, og hadde griseflaks. De skal egentlig ut på kampanje snart, og de hadde fått inn to esker med rosa og blå i dag. Så de åpnet esken og tok ut en pakke til oss. *glis*

Da vi kom hjem, hentet vi Jentungen i barnehagen og fortalte henne at vi hadde en overraskelse til henne hjemme. Hun var kjempespent og prøvde å gjette hele veien hjem hva det var. Var det en hårbøyle? Var det yoghurt? Hva kunne det være? Til slutt sa hun bare "Mamma, du må vise meg det."

En helt egen sovepose!

Da vi kom hjem, hadde Mannen gjemt den, så hun måtte inn på rommet sitt og lete. Under dyna fant hun en sekk. "Den er helt full!" utbrøt hun mens hun tok den ned fra senga og åpnet den. Først fant hun et forstørrelsesglass, en kikkert, en drikkeflaske og et bittelite kompass før hun dro ut en diger sovepose. Den funker nok ikke særlig til utendørssoving, dessverre, men funker fin-fint til innendørsteltlivet.

Soveposen testes med pute.

Da soveposen var ferdig testet kikket hun i sekken igjen og ble helt satt ut. Der, inne i sekken, lå det et telt! Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at jeg aldri har sett henne så glad for noe. Hun slo hendene sammen flere ganger og utbrøt "Nå ble jeg sååååå glad, mamma!". Hun sto og visste ikke helt hvor hun skulle gjøre av seg selv, hun var så glad. "Mamma, nå smiler jeg til deg. Mamma, jeg smiler, jeg er så glad!"

En overlykkelig snuppe, som smiler.

Hun fulgte nøye med da Mannen hjalp henne å slå opp teltet, og kunne ikke vente med å "flytte inn" der. Mens han satte teltet opp gikk hun rundt i rommet og planla hva hun skulle ha med seg inn - alle leken som lå i vinduskarmen hennes. Lillebror skulle også få være med.

Teltet settes opp under nøye overvåking.

Til slutt var det endelig tid for å kunne ta med lekene inn i teltet og leke. Jeg er virkelig glad for at vi bestemte oss for å finne et telt til henne, og for at vi fant det akkurat i dag. Dette har virkelig vært en fin ettermiddag. Det skal ikke mye til for å gjøre verden fantastisk for en snuppemor som snart er 3,5.

Lekene får flytte inn i teltet.

I kveld skulle hun egentlig sove der inne, men jeg tror det ble litt skummelt og litt tett luft. Etter bare noen minutter der inne ville hun legge seg i senga igjen. Men det er ingen tvil om at hun har hatt ettermiddagen av sitt liv!

Fredag og helg!

Denne uken har vært fullpakket av gjøremål, og i tillegg har bilen streika. Jeg har dratt frem og tilbake Oslo-Moss strekningen som et pisket skinn, med det resultatet at jeg måtte dra til et annet verksted med bilen enn det vi var på først. Ja ja, uka er over og bilen er i orden.

Jeg har hatt min andre gode treningsuke. Jeg hadde planer om å blogge etter hver trening, men det ender med at jeg kommer hjem, slenger meg i sofaen med noe mat og sovner omtrent på stedet. Forrige uke trente jeg tre ganger - spinning to økter og styrke en økt, og denne uken tar jeg også sikte på tre. Jeg har spunnet en økt, og i går var jeg på total&styrke. Planen er spinning i morgen tidlig også. Det beste er at jeg har fortsatt treningsgnisten i meg.

I kveld kommer Mannens bror og hans kone. Det blir utrolig koselig. Vi skal ha nachos og potato skins, og prøve Lips, som Mannen og jeg fikk til jul. Det skal bli så godt med helg. Selv om det blir mye farting, så er det så utrolig godt å være sammen hele familien.

Nå skal jeg slenge meg rundt og rydde så det blir pent her til i kveld, og så skal jeg handle. Lillebror sover så det er en veldig god anledning å få unna litt på. Og så skal jeg se om jeg finner noen fine tulipaner. Ingenting er som friske blomster på bordet. *sveve*

Noen som har noen spennende planer i helgen?

Nye oppdagelser

Det er helt fantastisk å kunne følge utviklingen til en liten baby. Her en dag (ja, nå har jo bloggen vært litt neglisjert de siste ukene, så det er strengt tatt litt lenger siden enn her en dag) oppdagen Lillebror tærne sine da han lå på stellebordet. Siden den dagen har det vært underholdning i lange stunder bare vi har tatt av ham sokkene.

Særlig godt er det når man kan spise på tærne sine.

Som mor, så datter

Sier de ikke så? Min mor er superflink med håndarbeid. Hun laget pakkekalender til oss ungene da vi var små (la meg nevne at vi er fem barn), hver gang vi jentene skulle på noe juleball eller lignende sydde mamma alltid kjoler til oss, hun har laget og holder på å scrappe album til brødrene mine til de fylte 40... Men uansett hvor tidlig hun har begynt på disse prosjektene, uansett hvor tidlig vi har funnet stoff til en kjole eller hvor tidlig hun har kjøpt gaver til pakkekalenderen, så har hun alltid endt opp med å sitte oppe hele natta før for å gjøre det ferdig. Og det er der jeg er lik mamma. Jeg skal ikke skryte på meg noen fantastiske kreativitets- eller håndarbeidsegenskaper - det har jeg ikke så mye av. Men jeg er jammen flink til å sitte oppe hele natten før jeg skal bli ferdig med noe.

I natt var det altså da julekalenderen som sto for tur. Den trengte en liten ansiktsløftning. Jeg har nemlig fått pakkekalenderen mamma lagde til oss barna. De røde båndene langs kantene hadde begynt å både løsne og falme, samt at det manglet to ringer til å henge gavene i. Da var det bare å få av de gamle, røde båndene, lime på nye og sy på nye ringer. Dette måtte jo selvfølgelig gjøres før jeg kunne begynne å pakke inn kalendergavene. Vi hadde middagsgjester i går. Er det nødvendig å si at det ble sent? *gjesp*

Men resultatet ble da riktig så bra likevel, synes jeg. *fornøyd*

(Ja da, jeg vet at det mangler en del pakker der fortsatt. De kommer på i kveld. Eller noe sånt.)

Å, for en storøyd jente som våknet i dag. "Så mange pakker!" utbrøt hun. Da Mannen forklarte at de var til henne sa hun med en gang at da kunne mamma få en, og pappa få en, og Lillebror få en. Noen glemte selvfølgelig å dokumentere den herlige seansen...

Tidlig start

Lillebror har vært på sin første ordentlige lunsjdate. Vi var ute med ei som fikk barn samtidig som meg da Jentungen ble født, og som også har fått baby nå. Det var alvorlige greier dette her, altså. Dype samtaler. Mødrene fikk da kjattet litt de også. ;)

Ørliten pause

Det blir lite blogging for tiden. Kjøringen tar veldig mye av fritiden min, og vi har også hatt en liten periode med dårlige netter. Det går bra med kjøringen, jeg har hatt halvparten av landeveiskjøringen (den består av to teorideler og to kjøredeler), i morgen er det duket for glattkjøring og mandag er det den andre kjøredelen av landeveiskjøringen. Da gjenstår det bare den siste teoridelen, mørkekjøring, teoriprøve og oppkjøring. Med mindre jeg skal ha flere kjøretimer, da, det vet jeg jammen ikke.

Ellers har vi alle det bra. Livet går sin gang her også, og Lillebror har rukket å bli fire måneder. Han er en blid og glad gutt. Det beste er å se samspillet mellom ham og Jentungen. Hver gang han ser henne blir han kjempeglad, og smiler og ler. Vi hadde en episode på søndag hvor Mannen og jeg stresset med å gjøre oss klare, og Lillebror lå i vippestolen og var fryktelig utålmodig. Jentungen gikk da bort til Lillebror og satt og sang for ham. Han ble helt stille og bare lå og hørte på henne. Hvis hun gikk et annet sted hyyylte han, men ble stille igjen med en gang hun kom tilbake. Og det fine er at hun er så stolt av Lillebroren sin. Hun er veldig opptatt av at han skal ha det bra, og elsker å snakke med ham, synge for ham, leke med ham, osv.

Mareritt

Natt til i går var Mannen og jeg oppe litt sent. Akkurat da vi skulle legge oss hørte vi et skrekkslagent hyl fra rommet til Jentungen, etterfulgt av gråt. Vi fortet oss inn på rommet hennes, og i det vi kom inn hylte hun en gang til. Hun satte seg opp i senga og ropte at det var edderkopper mens hun så ned på brystet på pysjen sin.

Mannen fikk løftet henne opp, ga henne til meg og gikk for å skru på lyset. Hun gråt, var helt hysterisk og klamret seg rundt halsen min. En gang til så hun ned på brystet sitt og sa at det var edderkopp der. Vi fikk tatt henne med inn på stua og vekket henne ordentlig. Så glad hun ble da hun skjønte at det ikke var noen edderkopper der likevel!

Vi tok henne inn i senga vår en liten stund og da fortalte hun at det var ikke bare edderkopper, men skilpadder og frosker og. Men de var snille. Så vi skriver første mareritt for Jentungen.