Gamla

Verdens aller, aller, aller beste gulrotkake. *sikle*

Det ble jeg kalt i dag. Jeg er ett år eldre i dag enn jeg var i går. Jeg har alltid elsket bursdagene mine, særlig i fjor da Mannen greide å tromme sammen et overraskelsesselskap uten at jeg i det hele tatt fattet mistanke en gang. I år har jeg ikke sett noe særlig frem til det. Jeg har kommet i en slags identitetskrise.

I alle år har jeg vært den yngste. Jeg er yngst (og attpåklatten) i søskenflokken, jeg giftet meg først i vennegjengen, var blant de første som fikk både et og to barn, jeg var den yngste i hele personalet på jobb, jeg har alltid vært yngst og veldig tidlig ute. Jeg var ferdigutdannet, tobarnsmor, hustru og hadde fast jobb innen jeg fylte 26. Nå har jeg vært borte fra jobb ett år, og fikk meg en liten yikes-opplevelse da jeg kom tilbake i mai. De gutta som jeg ville sett på som et par-tre-fire år eldre enn meg (og som jeg ærlig talt trodde var det) var jammen født i samme året som meg! Ikke det at jeg trodde de var så "gamle", men jeg er bare ikke vant med at kolleger er like gamle som meg. Eller at jeg er like gammel som kollegene mine.

Nå sitter jeg ikke her og sier at 27 er gammelt. Det er det slettes ikke. Men det er rart for meg. Jeg klarer ikke identifisere meg med 27. Jeg klarer ikke identifisere meg med å være eldre enn de nyutdannede på teamet. Det jeg kan identifisere meg med er å være den yngste og den nye. Jeg må redefinere meg selv. Jeg tror rett og slett at 30-årskrisen har kommet tre år for tidlig. Eller at det var jeg som fikk den i stedet for Forskeren, som faktisk blir 30 i oktober.

Enn så lenge har jeg R.O.O.Ms gulrotkake bakt til meg av Mannen, og jeg kan trøste meg med at uansett hvor gammel jeg blir, så vil han som kalte meg gamla i dag alltid være eldre enn meg.

Hurra for meg.

Bursdagsgaven fra Mannen ble kjøpt i Skottland - en ring med nydelige Swarovskikrystaller.