Høsttravle tider

Vi skriver september, og jeg har allerede hatt årets første foreldremøte. Jeg kjenner det veldig på kroppen at det er slitsomt å være tilbake på jobb. Denne uken kan jeg telle på en finger hvor mange ganger jeg har gått før halv seks. Det er slitsomt å være borte fra barna, det er slitsomt å være borte hjemmefra, det er slitsomt å ikke kunne være like sosial som før, eller at innkjøp og ærender på planlegges møysommelig og mest sannsynligvis gjøres på lørdagene. Og enda jeg har 80% stilling!

Jeg har til og med helt glemt å skrive om Lillebrors barnehagestart. Han er i Jentungens barnehage, på en annen avdeling. Han begynte samme dag som skolestart, og allerede rukket å være hjemme med sykdom. Han fikk feber, og i disse svineinfluensahysteritidene var det bare å belage seg på en uke hjemme. Selv om vi visste at han ikke hadde svineinfluensa - hele familien hadde gått og vært småforkjølet i flere dager i forkant. Uansett, han har ikke grått en eneste gang når vi har gått fra ham. Han spiser som en hest, mer enn han spiser hjemme, han sover bra og han leker godt. Han utforsker og prøver ut. Men han er fortsatt absolutt ikke interessert i å prøve å gå. Pedleder sa her om dagen at han er en skikkelig barnehageunge - utrolig tilpasningsdyktig. Han virker som om han ikke har gjort noe annet enn å gå i barnehage hele sitt liv. *fnis* Jeg teller allerede ned til høstferie og leirskole. Deretter kommer det noen laaaange novemberuker. Jeg savner virkelig permisjonslivet, og har atter en gang skjønt at jeg ikke er laget for å være karrierekvinne mens jeg har små barn.