De siste par dagene har det blåst noe fryktelig, og det er meldt like mye vind hele uka. I går var det helt grusomt, for det var mørkt og regn i tillegg. Skikkelig møkkahøstdag. Ungene og jeg var, som skrevet, på harrytur med mormor og morfar. Det var skikkelig stas. Bortsett fra at vi pungterte ene dekket på vei hjem. Jeg har aldri vært med på å skifte et punktert dekk før, så det var kanskje på tide. Men typisk at det skjedde midt i skogen mellom Vestmarka og Aurskog-Høland, og midt i en sving. Heldigvis regnet det ikke sidelengs da pappa og jeg sto der ute. Det var jo ikke bare-bare å finne frem ekstrahjulet som ligger under bagasjerommet, når det er fullt av kjøtt, brusbokser, esker med gullfisk og en diger barnevogn inni der.
Da vi kom hjem, kunne søsteren min fortelle at da hun var på vei hjem fra barnehagen med datteren sin holdt hun jo på å blåse bort. Hun trillet vogna med en hånd, og prøvde å holde en paraply med den andre hånden. Det endte nesten opp med en flyvende Mary Poppins og en ukontrollerbar vogn nedover de humpete bakkene, men heldigvis gikk det bra det også.
Det er det tristeste synet, tror jeg. Det får meg til å bli litt trist, for jeg innser at det er så uendelig lenge til våren. Vi har fortsatt igjen en god del av høsten og heeeeele vinteren. Takk og lov for at vi har julen på vinteren!
Våren er min favorittårstid. Den gir løfter om håp og en ny start, på en måte. Alle planter spirer på nytt og får nytt liv hver vår. Jeg liker symbolikken i det. Høsten blir liksom vårens motsetning. Det er ikke mye håp om nytt liv om høsten. Visst er det vakkert med røde, oransje og gule trær som skinner på en flott solskinnsdag, men det er ikke mye pent med triste trær som har tre skarve blader igjen på grenene sine.
Da vi skulle gå til barnehagen i dag så Jentungen alle bladene som hadde blåst ned fra det store, flotte kastanjetreet rett utenfor døra vår. Hun er så opptatt av naturen med alle dens organismer, det være seg maur, meitemark, pinner eller blader som har dettet ned på bakken. I sommer kom vi for sent til alle tenkelige avtaler, for hun la seg på alle fire på bakken for å studere maurene som yrte der, og nektet å flytte på seg. Hun hopper av glede om morgenen når hun skal i barnehagen, for da kan hun og Janne grave etter meitemark. I dag var det altså bladene på bakken som fanget hennes oppmerksomhet.
Og så må jeg også si at Jentungen er utrolig gavmild. Selv om hun er veldig opptatt av hva som er sitt og hva som er Lillebror, mamma eller pappa sitt, så har hun kommet over det verste "MIN!"-stadiet, og har blitt veldig flink til å dele. Da hun plukket opp to svære blader fra kastanjetreet, plukket hun opp to til og sa "Du kan få disse mamma, hvis du vil".
"Hvis du vil" har forresten blitt yndlingsuttrykket hennes i det siste. "Du kan få trykke på knappen inni heisen hvis du vil", "Du kan få smake på den hvis du vil", "Du kan få låne den hvis du vil". Hun utvider virkelig ordforrådet sitt hver dag, og er så visselig ikke en ordknapp frøken!
1 kommentarer:
Omtrent sånn er ser høsten ut her hvert år.... Grell og trist med tomme trær. I år henger faktisk bladene fortsatt, men med den stormen som herjer for øyeblikket spørs det om ikke de som har klamret seg fast til nå forsvinner til i morgen.
Snuppa har jammen kommet litt lenger i sosial utvikling enn poden her *s* Her er det meste fortsatt "mitt" *trutmunn og sint panne*, og til og med lillebrors er ofte "mitt" når det passer seg sånn. Men språket - det kommer seg! Eller, som han så fint sa da han skulle inn i seng nettopp: "Du kan være med, far, for jeg får ikke sove uansett" *kneggler* "Uansett" er et av favorittuttrykkene her for tiden, supplert med "Nei, det går ikke" og "ikke ennå" ;o)
Legg inn en kommentar