For et år siden

En nyfødt, nystelt Lillebror.

Om en halvtime nå er det et år siden jeg våknet med rier med Lillebror. Jeg har i grunnen ikke skrevet noe særlig om omstendighetene rundt fødselen hans, og det burde jeg jo ha gjort, for det er virkelig en historie å fortelle! Jeg tror jeg på en måte har ventet på den rette anledningen - og det har jeg jo nå.

Jeg la meg rundt halv tolv, og 01.34 natt til onsdag 16. juli våknet jeg av noen vondter, som jeg skjønte ganske kjapt hva var. Omtrentlig 02.45, altså en time og ti minutter senere kom guttungen på badet. I løpet av den drøye timen rakk jeg såvidt å få på meg noen klær, ringe føden for å si at vi kom, ringe mamma etter barnevakt til Jentungen og vekke Gubben. I det mamma kom inn døra ville jeg ringe ambulanse, men det rakk vi ikke før etter Lillebror ble født. Mannen tok i mot Lillebror med mamma som tilskuer. *fnis*

Helt, helt fersk.

Det gikk superfort, og hele dagen etterpå ble jeg liggende og lure på om jeg hadde drømt alt eller om det faktisk hadde skjedd. Man kan vel trygt si at jeg var i litt av en sjokktilstand. Da ambulansegutta kom og navlestrengen var kuttet, var det eneste jeg tenkte på at jeg måtte se til å få vasket badet før vi dro til sykehuset. *kokko* Og det var litt av en nedtur å måtte dra til sykehuset da, jeg ble faktisk litt overrasket over at vi måtte bli med. Jobben var jo allerede gjort. En annen ting jeg "hang meg opp i" var at Mannen måtte ta bilder. Han måtte ta bilder. Nå.

En lettere sjokkert nybakt mamma.

Honeybunny pleier å gjøre narr av meg innimellom, for jeg "valgte" det minste rommet i leiligheten vår til å føde på. Hun pleier å si at hvis jeg skulle finne et mindre rom, så måtte jeg ha krøpet inn i skyvedørsgarderoben vår. *fnis* Og hun har jo i grunnen rett. Det ble ganske folksomt inne på det lille rommet.

Ambulansepersonellet på plass.