Ikke lei

For ni år siden var jeg stiv som en pinne og skjelven som et aspeløv. Jeg hadde fått en haug med sms'er med lykkeønskninger fra venner og medstudenter. Jeg husker ikke om jeg hadde spist frokost eller ikke, men tatt vanene mine da (samt de heftige sommerfuglene i magen - som var i ferd med å forvandle seg til elefanter) i betraktning, så tviler jeg egentlig på det. Kjolen hang klar, den ene forloveren nappet bryn og mekket sminke, mens hun andre forloveren fikset hår. Mamma og pappa var oppe på rommet sammen med meg. Jeg husker ikke hva vi snakket om. Jeg husker bare at vi var der. Begge søstrene mine hadde kommet den lange veien fra USA med døtrene sine for å ta del i dagen med oss. Alle andre hadde gått opp til lokalet hvor det skulle skje, så det var bare oss fem.

Og så var vi der. Jeg husker ikke så mye av det heller. Jeg husker ikke at jeg tok på meg Kjolen. Jeg husker ikke hvem som tok meg imot da vi kom opp dit. Jeg husker ikke hva som ble sagt. Jeg husker ikke om jeg så Forskeren før jeg skiftet eller ikke. Men jeg husker den roen som var der. Alle nerver var søkk borte. Det var stille og fredelig. Jeg husker alle ansiktene som så mot oss da vi kom inn. Vi hadde en liten og stille seremoni. Det var liksom bare oss. Festen var alt annet enn stille, men den kom litt senere. Akkurat i det øyeblikket var det bare oss med våre nærmeste.

Det var en perfekt dag, og det var en perfekt mann å dele den med. Han var den fineste da, og han er den fineste nå. Jeg er bombesikker på at denne mannen skal jeg tilbringe de neste ni årene med, og de neste ni etter det, og så videre. Jeg er ikke lei. <3