Fire uker

I går var Lillebror fire uker, og på lørdag er det en måned siden han ble født. Vi var på helsestasjonen i går, og han har gått opp en kilo på litt over tre uker. Helsesøster var kjempefornøyd. Det er skummelt hvor fort tiden går. Jeg har gledet meg som en unge til denne permisjonen, og det har gått en måned allerede. Jeg skulle ønske at man bare kunne stanse tiden innimellom. Det er kanskje farlig å si det høyt, men livet er helt fabelaktig akkurat nå. Jentungen er i en herlig alder, og utvikler seg til å bli en fantastisk jente. Jeg stortrives som hjemmemamma (selv om jeg ikke rekker så mye av de huslige gjøremålene enda...), og ønsker jeg aldri trenger å jobbe igjen. Vel, det må bli med drømmen foreløpig, men forhåpentligvis slipper jeg å jobbe fullt når jeg starter jobb igjen.

Det går et program på NRK i reprise for tiden om jordmødrene på Buskerud sykehus. Jeg så på dette her om dagen, og jeg fikk så mange tanker og følelser av den ene episoden. Først og fremst følte jeg meg med ett litt snytt for en sykehusfødsel med den hjelpen og ekspertisen det medfører. Det var så fjernt for meg å se andre fødende, og ønsket plutselig at vi hadde rukket frem til sykehuset da Lillebror ble født. Samtidig er jeg ufattelig glad for at jeg slapp å være på sykehuset i det vide og det brede, hvor tiden bare halte og trakk ut.

Jeg fikk ikke med meg hele episoden, men hoppet midt inni en hvor de akkurat da snakket om dødfødsler. Det var tydeligvis ei på avdelingen der som hadde kommet inn uten fosterlyd på babyen sin. Siden det er en jordmorstudent med i serien, gikk en av de andre jordmødrene gjennom rutiner de har på sykehuset ved dødfødsler. Det var helt surrealistisk å se og høre hva de snakket om, og samtidig sitte her i sofaen med min egen sprell levende nyfødte, samt ha en velskapt fantastisk datter sovende i rommet ved siden av. Jeg kan ikke sette ord på hvor takknemlig jeg er for at jeg har vært så heldig. Dette var virkelig en aha-opplevelse for meg, det fikk meg til å virkelig se hva jeg har å være takknemlig for i livet mitt. Jeg håper vi alle er flinke til å ta tid innimellom til å se hvor rike livene våre egentlig er innimellom alle gjøremålene våre og den berømmelige tidsklemma.

Til slutt noen bilder av jubilanten vår. Hjertet mitt svulmer over av kjærlighet når jeg ser på de to skjønne barna jeg har fått, det gjør nesten vondt innimellom.