Fremtidsdrømmer

Vi var på visning på mandag. Perfekt beliggenhet, og passe størrelse for oss nå, taksten var på 2.080.000. Tre soverom, stort vaskerom og forholdsvis nyoppussede kjøkken og bad. Plassert midt i smørøyet mellom mine foreldre og mine to brødre. Dumme som vi var skrev vi oss også opp på liste. I går ringte megler meg og fortalte at de hadde fått et bud på 1,9 mill, og lurte på om vi skulle legge inn bud. Jeg fortalte han at vi skulle tenke på det, og eventuelt ringe opp igjen.

Det er sjelden rekkehusene der oppe går for mindre enn 2,5 mill for tiden, så jeg ble litt gira på at dette var vår mulighet. Jeg prøvde å lukke øynene for at jeg faktisk har gått ned 20% i lønn og at vi ikke akkurat er stinne av gryn fra før. Jeg prøvde å skyve til side det faktum at akkurat nå bor vi perfekt til med tanke på min jobb og Storesøsters barnehage. Jeg ville ikke tenke på at vi må doble reiseutgiftene til Mannen for at han skal komme seg på jobb. Det eneste jeg kunne tenke på var at hvis vi tok opp et lån med et par års avdragsfrihet, så ville vi faktisk akkurat kunne ha råd til å kjøpe. Så lenge det ikke gikk for over 2 mill.

Fornuften, denne gangen i en skikkelse av Mannen min, tok meg heldigvis igjen. Det er ikke til å komme fra at jeg ble mildt sagt gretten på Mannen da han brakte meg ned på jorda igjen med advarsler om at vi ikke ville ha noe å gå på hvis renta skulle øke eller husleia skulle øke. Pøh, hvorfor skulle det det liksom? *himler* Jeg ble sur. Nå er jeg glad. Jeg er glad for at jeg har en fornuftig mann som holder ut med meg og mine impulser om idealer. Han holder ut med meg, hører på meg, jatter med meg og venter til det går over. Det varer nemlig ikke så lenge. I dag har jeg kommet over det. Det kommer en ny mulighet. Hvis den føler for å komme om et år eller to er det perfekt. Frem til da har vi det mer enn godt nok her vi bor nå.