Opptur?

En sliten Minamor etter en uke med en syk Lillebror.

Denne helgen har vært helt sprø. Det startet jo på tirsdag, da Lillebror fikk feber og hoste. Han hadde feber onsdag og torsdag også. Vi var hos legen med ham og Jentungen, og begge fikk konstatert betente ører. Jentungen var bra igjen etter en dag og en natt med paracet, men Lillebror fortsatte å ha feber og hoste. På fredag bestemte han seg for å slutte å spise når han skulle ammes. Det var mye bedre å i stedet legge seg bakover i en bue så han omtrent hadde panna inntil hælene sine mens han hyyyylte. Og denne gutten som er så glad i flaske. *oppgitt* Nettene har han sovet mindre og mindre.

Da vi våknet for 'n-te gang natt til lørdag halv fire (da hadde vi alle tre sovet i to timer fordelt på to økter) og han fortsatte å nekte å spise, og ikke hadde hatt en skikkelig tissebleie på et døgn, bestemte vi oss for å dra på legevakten. Vi ringte til stakkars mamma, som jo måtte være barnevakt for Jentungen, og kom oss av gårde.

Ja da, takk og lov for Oslo Legevakt, liksom. Vi kom inn klokken seks. Der satt vi til klokken åtte uten at noe skjedde. Mange kom ut, men ingen ble hentet inn. La meg legge til at da vi kom dit var det en annen som satt og ventet før oss. Kvart over åtte ble han hentet inn, og litt etter ble vi hentet for å få sitte i et annet rom og vente. Jo da, det var greit å få miljøforandring (og ikke minst et varmere sted å vente, vi satt med jakker og lue på), men nå var vi rimelig slitne og leie.

Til slutt fikk vi komme inn til en lege etter tre timers venting. Han kunne konkludere med at dette var ikke bakterielt, så det var ikke noe han kunne gjøre. Dessuten var Lillebror så kvikk og aktiv at han absolutt ikke var redd for dehydrering. Jippi, liksom. Så det var bare å sette snuta hjemover. Det positive var at mens vi ventet på legevakten ville Lillebror ammes tre ganger på rad, og sov dermed et par timer etter at vi hadde vært på legevakten.

Mamma tok med Jentungen hjem så hun kunne sove der, så vi skulle få sove når Lillebror forhåpentligvis sov utover dagen. Trodde vi. Gårsdagen var virkelig verre enn noen av dagene vi hadde hatt hittil, og det som enda verre var gikk det psykisk utover mor når han ikke ville ammes. Han har jo alltid vært omvendt - om han har vært lei seg, syk, trøtt, hva det nå skulle være, så har han alltid funnet trøst ved ammingen. Og skulle helst vært ammet 24/7. Det var en avvisning verre enn det jeg noen gang har opplevd. Men stakkars gutten min, jeg har jo skjønt at han har hatt vondt. Og det er så fortvilende når de er så små at de ikke kan sette ord på hva som plager dem enda.

I går chattet jeg litt med herligste Marit og Didi, som kunne fortelle at ved ørevondt så reagerer unger når de blir lagt ned pga trykk i ørene. Jeg har ingen erfaring med ørebarn, men jeg burde jo klart å tenke det ut selv. Jeg har bare vært så sliten og nedtrykket at jeg ikke har klart å tenke fornuftig. I natt tror jeg ting løsnet litt, for han våknet kun en gang mellom 12 og åtte i morges. Da fikk han en runde tvangsforing og enda mer medisiner, og klokken ti sovnet han igjen i senga med meg og våknet ikke før halv ett. Jeg gikk for å gjøre klar pumpa (har jo måttet holde produksjonen oppe selv om han ikke ville ha), men bestemte meg for å tilby ammings en gang til før jeg satte i gang. Da tok han jammen tak, gitt, og forsynte seg grådig fra begge sidene. *jubler* Etterpå sovnet han, og sover enda etter å ha sovet en time. Kryss i taket og bank i bordet for at dette er starten på oppturen!

Det at jeg er stiv i kroppen og har vondt i halsen nevner jeg ikke.